2016-06-30 15:06:00

Pave Frans’ preken på høytiden for Peter og Paulus


Den 29. juni er høytiden for De hellige apostler Peter og Paulus. Peter og Paulus er Romas skytshelgener, så hvert år blir dagen feiret spesielt både i Peterskirken og i Paulusbasilikaen.

I sin preken i Peterskirken tok pave Frans utgangspunkt i det dagens tekster (Apg 12,1–11; Sal 34,2–9; 2 Tim 4,6–8.17–18; Matt 16,13–19) sier om å åpne og å lukke, og han sa at det er bønnen som er den viktigste utveien fra alle mulige fastlåste situasjoner.

Her er hele prekenen:

Guds ord i dag inneholder et sentralt ordpar, nemlig åpne og lukke. Vi kan også føye nøkkelsymbolet til dette bildet: Jesus lover Simon Peter nøkler slik at han skal kunne åpne inngangen til himmelriket, og slett ikke lukke den for folk, slik visse hyklerske skriftlærde og fariseere gjorde, og som Jesus bebreidet for dette (jf. Matt 23,13).

I lesningen fra Apostlenes gjerninger (12,1-11) er det i tre situasjoner noen som er innelukket: Peter som sitter i fengsel; menigheten som er samlet i bønn; - og i fortsettelsen av tekststedet – de som er i huset til Maria, mor til Johannes med tilnavnet Markus, dit Peter går og banker på etter å ha blitt satt fri.

Den viktigste utveien for de innelukkede er bønnen: Den er utveien for fellesskapet, som risikerer å lukke seg inne i seg selv på grunn av forfølgelse og frykt (jf. også Joh 20,19), og den er også utveien for Peter, som helt ved starten av det oppdraget som er blitt ham betrodd av Herren er blitt kastet i fengsel av Herodes og risikerer dødsstraff. Og mens Peter sitter i fengselet ba menigheten inderlig til Gud for ham (vers 5). Og Herren bønnhører dem og sender sin engel for å fri Peter ut av Herodes' hånd (jf. vers 11). Det er alltid bønnen, forstått som ydmyk tillit til Gud og hans hellige vilje, som er utveien når vi er innelukket, hver for oss eller sammen. Bønnen er den store utveien.

I sitt brev til Timoteus, snakker også Paulus om sin redningsopplevelse, om at også han fant en utvei fra å bli dømt til døden; i stedet har Herren vært med ham og gitt ham styrke til å fullføre sitt evangeliseringsverk blant folkeslagene (jf. 2 Tim 4,17). Men den «åpningen» som Paulus snakker om er mye større, den er mot en uendelig større horisont: Det er horisonten til det evige livet, den som venter ham etter at han har fullført det jordiske «løpet». Det er da vakkert å se Apostelens liv som et fullstendig «utspringende» liv takket være evangeliet (jf. Fil 3,12-14): Det er et fullstrendig framtidsrettet liv, først for å bringe Kristus til de som ikke kjenner ham og deretter for å kaste seg, for å si det slik, i Kristi armer og bli reddet inn i hans himmelske rike (jf. vers 18).

La oss vende tilbake til Peter. Evangeliefortellingen (Matt 16,13-19) om hans bekjennelse og om det oppdraget Jesus så betror ham viser oss at Simons, den galileiske fiskerens liv – liksom livet til hver av oss – åpner seg, springer fullstendig ut i blomst når han av Gud Fader tar i mot troen som nådegave. Da setter Simon i vei – på en lang og vanskelig vei – som kommer til å få ham til å gå ut av seg selv, ut av sin menneskelige sikkerhet, og framfor alt ut av sitt hovmod som er iblandet mot og sjenerøs uegennyttighet. På denne veien mot befrielse har Jesu bønn avgjørende betydning: Jeg ba for deg [Simon] at din tro ikke måtte svikte (Luk 22,32). Og like viktig er Herrens blikk, fullt av barmhjertighet, etter at Peter har fornektet ham tre ganger: Det er et blikk som rører ved hjertet og får angerens tårer til å renne (jf. Luk 22,61-62). Da blir Simon Peter satt fri fra fengselet til sitt hovmodige og redde jeg og overvinner fristelsen til å lukke seg for Jesu kall til å følge ham på korsets vei.

Som jeg antydet fins det i fortsettelsen av teksten fra Apostlenes gjerninger noe som det kan være godt for oss å legge merke til (jf. Apg 12,12-17). Når Peter ved et under er blitt fri og er ute av Herodes’ fengsel, går han til huset til Maria, mor til Johannes med tilnavnet Markus. Han banker på, og innenfra svarer ei tjenestejente som heter Rode. Hun kjenner igjen Peters stemme, men i stedet for å lukke opp, springer hun inn, både vantro og glad, for å fortelle det til husfruen. Fortellingen, som kan synes komisk og som kan være begynnelsen til det såkalte «Rode-komplekset», får oss til å ane den redde stemningen som hersket i det kristne fellesskapet, som er lukket inni huset og som også er lukket for Guds overraskelser. Peter banker på. «Hør!». De er glade, de er redde... «Skal vi lukke opp, eller ikke?...». Og Peter er i fare for politiet kan ta ham. Men frykten hemmer oss, den hemmer oss alltid; den lukker oss, den lukker oss for Guds overraskelser. Denne detaljen fra Apostlenes gjerninger forteller oss om den fristelsen som alltid fins for Kirken: det å lukke seg i seg selv når det er fare på ferde. Men også her fins den sprekken som Gud kan handle gjennom: Lukas sier at i det huset var mange samlet i bønn (vers 12). Bønnen tillater nåden å åpne en utvei: fra lukning til åpenhet, fra frykt til mot, fra tristhet til glede. Og vi kan legge til: fra splittelse til enhet. Ja, det sier vi tillitsfullt i dag sammen med våre søsken i den delegasjonen som er blitt sendt hit av den kjære økumeniske patriarken Bartolomeus for å være med på festen for Romas hellige skytshelgener. Dette er en fellesskapsfest for hele Kirken slik også metropolitanerkebiskopenes tilstedeværelse viser. De har kommet i anledning palliumvelsignelsen og vil få palliene av mine representanter i sine respektive bispedømmer.

Må de hellige Peter og Paulus gå i forbønn for oss slik at vi kan fortsette denne reisen med glede, få erfare Guds frigjørende virke og vitne om det for alle.

 

 

 








All the contents on this site are copyrighted ©.