2016-06-18 07:47:00

Et intervju om pave Frans’ reise til Armenia 24. juni


Fredag 24. juni drar pave Frans på et tredagers besøk til Armenia, som regnes som verdens første kristne nasjon. Kardinal Leonardo Sandri, prefekten for Kongregasjonen for Østkirkene, kjenner landet godt og skal være med på reisen. Her er et intervju med ham:

1. Hva er det for en slags reise paven skal på til Armenia?

Jeg tror at dette besøket først og fremst kan karakteriseres som en pilegrimsferd: Paven ønsker å uttrykke sin hengivenhet og beundring for denne eldgamle kirken med dens århundrelange troskap mot Kristus. Han ønsker å vise ærbødighet overfor dette landet, som var det første landet som ble kristnet. Det skjedde i år 301 da Gregor Lysbringeren ledet hele nasjonen til omvendelse og dåp. Paven vil bringe sin takknemlighet og respekt til dette folket som er blitt formet av den kristne ånden og som har greid å beskytte troens dyrebare skatt og sin egen identitet gjennom århundrene. Det er på denne åndelige kraften at Armenia kan bygge en fredfull og håpefull fremtid.

Jeg mener dessuten at denne reisen vil være veldig viktig for alle de armenerne som lever i diaspora, - kvinner og menn som lever i Europa, i USA, i Sør-Amerika og i mange andre land, og som overalt er med på å vise sitt folks verdier og menneskelige og kristne rikdom. Frans' ord og velsignelse vil være til stor trøst og oppmuntring for dem.

2. Du har vært flere ganger i dette landet. Forrige gang var i 2015 da du var med på vigselen av katedralen «De hellige martyrenes kirke» i Gjumri. Er det noe spesielt som slår deg ved det armenske folket?

Det som slår meg ved dette folket og vekker min dype beundring er deres offerånd, evnen til å leve alle historiens hendelser - både fred og forfølgelse og lidelse - med autentisk kristen ånd og forbli forankret til Kristi kors. Denne tilknytningen til korset kommer godt til syne i de mange khatschkar-ene («korssteiner», altså steinstøtter som det er hogd inn dekorerte kors på) som er spredt rundt omkring i hele landet, og som er som et slags synlig skjelett for det. Det er utholdenheten i troen, ydmykheten og tjenesteånden som er Armenias styrke, det som har gjort det mulig for dette store kristne fellesskapet å gjennomgå og komme over de forferdelige vanskelighetene i det tjuende århundret som rammet over en og halv million armenske kristne.

3. Hvordan har disse store vanskelighetene preget folkets sjel og dets åndelige liv?

Disse ekstremt smertefulle hendelsene har satt et preg som aldri vil bli borte. Jeg tenker på den armenske liturgien; det som gjør mest inntrykk på meg er sangene: hjerteskjærende, det er som om de veller fram fra det aller innerste i menneskene. De uttrykker en åndelig tilslutning til Gud, en tro som aldri er blitt fornektet, aldri solgt, en tro som er er blitt bevart til høy pris - i lidelse. Dette er et folk som er godt kjent med lidelse [kardinalen siterte kjent med sykdom fra Jes 53,3]. Når jeg tenker på at pave Frans skal dra og berøre den armenske nasjonen med trøstens og medlidenhetens olje, føler jeg en bønn stige spontant opp i mitt hjerte: Må all denne smerten føde større håp og kjærlighet!

4. Hvordan vurderer du det nåværende forholdet mellom Den katolske kirken og Den armenske apostoliske kirke?

Jeg anser forholdet for å være svært broderlig og særskilt hjertelig. Tallmessig fins det svært få katolikker i landet, og vi må takke Herren fordi Den armenske apostoliske kirken - takket være Karekin IIs og hans forgjenger Karekin Is storsinn - har tillatt Den katolske kirken å eksistere og å leve troen og kjærligheten fullt ut i tjeneste for folket. Jeg tenker da for eksempel på arbeidet til Nestekjærlighetens misjonærer i Spitak og Jerevan. Jeg tenker også på sykehuset i Ashotks som helt til nå er blitt ledet av kamillianerne og av Jesu små søstre (etter Charles de Foucauld). Det var en gave fra det italienske Caritas på Johannes Paul IIs initiativ etter det ødeleggende jordskjelvet i 1988. Jeg er sikker på at pave Frans' besøk bærer bud om enda mer solide og fruktbare broderlige og vennskaplige bånd, enda sterkere gjensidig støtte mellom de to kirkene. Dette vil kunne føre til et flittig samarbeid på mange områder.

5. Forventer du at pave Frans og Karekin II, katolikos og patriark for alle armenere, vil komme med en felleserklæring, liksom Johannes Paul II og Karekin II i 2001?

Jeg antar at også anledning av dette besøket vil det bli utarbeidet en felleserklæring som vil understreke vår felles tro på Kristus - vår frelser, og uttrykke ønsket og viljen til å bygge stadig voksende søskenbånd oss imellom, ved Herrens nåde.

6. Tror du at pave Frans besøk kan ha noen innvirkning på Minsk-gruppen i OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), på disse meglerne som har prøvd, hittil uten resultater, å finne en løsning på konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan angående kontrollen av Nagorno-Karabakh-enklaven?

Jeg tror at dette besøket sikkert vil være en anledning til å få oppmerksomhet og å oppmuntre de verdiene som er ryggraden i ethvert menneskelig fellesskap: avvisningen av vold og bruken av våpen som forårsaker enorme lidelser; iherdig søken etter fred ad diplomatisk vei, dialog, møter og forhandlinger. Jeg tror at under besøket i Armenia, som er første etappe av reisen i Kaukasus-regionen (i september vil paven dra til Georgia og Aserbajdsjan) vil vi få en sterk fredsappell og en dypfølt oppfordring til å virke for at Kaukasus blir det som det geografisk sett er, nemlig en bro mellom øst og vest.








All the contents on this site are copyrighted ©.