Pavens preken på Jesu hjertefest

På Jesu hjertefest fredag 3. juni sa pave Frans følgende i sin preken til prestene som var samlet på Petersplassen:

Ettersom det er på Jesu hjertefest at vi har jubelårsfeiringen for prestene er vi kalt til å konsentrere oss om hjertet, om det innerste, om livets sterkeste røtter, om hengivenhetens kjerne - med ett ord: om menneskets sentrum. Og i dag retter vi blikket mot to hjerter: Den gode hyrdes hjerte og vårt eget hyrdehjerte.

Den gode hyrdes hjerte er ikke bare det Hjertet som viser oss barmhjertigheten; det er selve barmhjertigheten. Der skinner Farens kjærlighet; der kjenner jeg meg sikker på å bli tatt i mot og forstått slik jeg er; der, med alle mine begrensninger og synder, føler jeg meg sikker på å være utvalgt og elsket. Når jeg betrakter det Hjertet, fornyer jeg den første kjærligheten: erindringen om dengang Herren rørte ved min sjel og kalte meg til å følge seg, gleden over å ha satt livets garn på hans Ord (jf. Luk 5,5).

Den gode hyrdes hjerte sier oss at hans kjærlighet er grenseløs, at den aldri blir sliten og at den aldri gir opp. Der ser vi at han gir seg selv uavbrutt og uten måte; der finner vi kilden til den trofaste og ydmyke kjærligheten som lar oss være fri og som gjør oss fri; der gjenoppdager vi stadig at Jesus elsker oss helt til det siste (Joh 13,1) – uten å stoppe, helt til det siste - uten noensinne å trenge seg på oss.

Den gode hyrdes hjerte er rettet mot oss, spesielt mot dem som er lengst borte fra ham; det er dit kompassnålen hans absolutt må peke, han åpenbarer at han er særskilt svak for de som er lengst borte. For han ønsker å nå alle og ikke å miste noen.

Stilt overfor Jesu hjerte får vi det mest grunnleggende spørsmålet i vårt liv som prester: Hvor er hjertet mitt orientert? Det er et spørsmål som vi prester bør stille oss mange ganger, hver dag, hver uke: Hvor er hjertet mitt orientert ? Vår tjeneste er ofte full av mange aktiviteter på forskjellige fronter: alt i fra katekeseundervisning til liturgi, fra karitativt arbeid til pastorale og til og med administrative forpliktelser. Midt i alle disse aktivitetene forblir spørsmålet: Hvor er det hjertet mitt er forankret? Jeg minnes en vakker bønn fra liturgien: «ubi vera sunt gaudia». Hvor peker mitt hjerte, hva er den skatten som det søker? For - sier Jesus - der skatten din er, vil også hjertet ditt være (Matt 6,21). Vi har alle våre svakheter, også synder. Men la oss gå i dybden, til roten: Hvor er roten til våre svakheter, til våre synder, hvor er nettopp den «skatten» som fjerner oss fra Herren?

Det fins to uerstattelige skatter i Jesu hjerte, han har bare to skatter: Faren og vi. Dagene hans gikk med til å be til Faren og å møte menneskene. – Møtet. Ikke avstanden. Men møtet. - Også hjertet til Kristi prest vet bare om to retninger: Herren og menneskene. Prestens hjerte er et hjerte som er blitt gjennomboret av Herrens kjærlighet. Derfor ser han ikke lenger på seg selv - han burde ikke gjøre det - men er vendt mot Gud og sine søsken. Det er ikke lenger et ustadig hjerte som lar seg lokke av påvirkninger der og da, eller som går hit og dit for å få medhold og små tilfredsstillelser (han er en synder). Det er i stedet et hjerte som står fast i Herren, som er fanget av Den hellig ånd, åpent og til rådighet for søsknene. Og der får han oppløst sine synder.

For å hjelpe vårt hjerte med å brenne med Jesu, Den gode hyrdes kjærlighet kan vi øve oss på å tilegne oss de tre handlingene som foreslås i dagens lesning: lete etter, inkludere og glede oss.

Lete etter. Profeten Esekiel minte oss om at Gud selv leter etter sine sauer (Esek 34,11.16). Evangeliet sier at han leter etter den som er kommet bort (Luk 15,4), uten å la se skremme av farene; uten å nøle våger han seg utenfor beitemarken og utenfor arbeidstiden. Og han tar seg ikke betalt for overtid. Han utsetter ikke letingen, han tenker ikke at «i dag har jeg allerede gjort min plikt; jeg kan eventuelt ta meg av det i morgen». I stedet setter han straks i gang. Hjertet hans er urolig helt til han finner igjen nettopp den sauen som var kommet bort. Og når han har funnet den, glemmer han alt slitet, og legger den glad opp på skuldrene sine. Noen ganger må han ut og lete etter den, han må snakke og overbevise; andre ganger må han forbli foran tabernaklet og sammen med Herren kjempe for den sauen.

Det er slik et søkende hjerte er: Det er et hjerte som ikke gjør tid og rom til en privatsak - ve de hyrder som gjør tjenesten til en privatsak! Det er et hjerte som ikke engang våker over sin rettmessige ro, som aldri gjør krav på ikke å bli forstyrret. En hyrde etter Guds hjerte forsvarer ikke sin egen bekvemmelighet, bekymrer seg ikke om å beskytte sitt gode navn. Han vil la seg baktale, liksom Jesus. Uten å være redd for å bli kritisert er han rede til å ta sjanser, han er villig til alt for å etterligne sin Herre: Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere... (Matt 5,11).

En hyrde etter Jesu hjerte har et hjerte som er fritt til å slippe sine egne ting. Han driver ikke og holder regnskap over hvor mye han har og hvor mange timer han har jobbet: Han er ikke en Åndens regnskapsfører, men en barmhjertig samaritan på leting etter den trengende. Han er gjeter, ikke «flokkinspektør», og han vier seg til tjenesten ikke med femti eller seksti prosent, men med hele seg selv. Han leter, og han finner, og han finner fordi han risikerer. Hvis hyrden ikke risikerer noe, finner han heller ikke noe. Han blir ikke stående når han er blitt skuffet, og han gir ikke opp når det er slitsomt. Han er sta i det gode, salvet av den guddommelige staheten som vil at ingen skal komme bort. Derfor nøyer han seg ikke med å holde dørene åpne, men går ut for å lete etter dem som ikke lenger vil gå inn gjennom døra. Og liksom alle gode kristne, og som et eksempel for andre kristne, går han stadig ut av seg selv. Episentret til hans hjerte befinner seg utenfor ham selv: Han er desentralisert fra seg selv; han er sentralisert bare i Jesus. Han er ikke tiltrukket av sitt eget jeg, men av Guds Du og av menneskenes vi.

Det andre ordet: inkludere. Kristus elsker og kjenner sine sauer, han gir livet sitt for dem, og ingen er fremmed for ham (jf. Joh 10,11-14). Hans flokk er hans familie og hans liv. Han er ikke en sjef som flokken er redd for. Han er Hyrden som går sammen med dem og kaller dem ved navn (jf. Joh 10,3-4). Og han ønsker å samle de sauene som ennå ikke bor sammen med ham (jf. Joh 10,16).

Slik er det også med Kristi prest: Han er salvet for sitt folk, ikke for å velge sine egne prosjekter, men for å være nær de konkrete menneskene som Gud, gjennom kirken, har betrodd ham. Ingen er utelukket fra hans hjerte, fra hans bønn og hans smil. Han tar i mot og inkluderer med et kjærlighetsfullt blikk og med et farshjerte, og når han må irettesette noen er det alltid for å komme dem nærmere; han forakter ingen, men er klar til å skitne til hendene for alle. Den gode hyrden bruker ikke hansker. Som embedsbærer for eukaristien, som han feirer og lever, forventer han ikke hilsner og komplimenter fra de andre, men er den første til å rekke ut hånden og forkaste sladder, fordømmelse og gift. Han lytter tålmodig til problemene, er sammen med menneskene skritt for skritt, og med storhjertet medlidelse gir han den guddommelige tilgivelsen. Han skjeller ikke ut de som forlater eller kommer seg bort fra veien, men er alltid klart til å innlemme dem på nytt og til å løse uoverensstemmelser. Han er en mann som vet å inkludere.

Det tredje ordet: glede oss. Gud er full av glede (jf. Luk 15,5 og Joh 15,11). Hans glede kommer fra tilgivelsen, fra livet som gjenoppstår, fra barnet som igjen puster inn luften hjemme. Gleden til Jesus, Den gode hyrden, er ikke en glede over seg selv, men en glede over de andre og med de andre. Det er den sanne kjærlighetsgleden. Det er også prestens glede. Han blir forvandlet gjennom den barmhjertigheten som han gir gratis. I bønnen oppdager han Guds trøst og kjenner at ingenting er sterkere enn hans kjærlighet. Derfor har han indre fred og er glad over å være en kanal for barmhjertigheten, over å nærme menneskene til Guds hjerte. For ham er det ikke normalt å være trist, det er bare forbigående. Og det er ham fremmed å være hard for han er hyrde etter Guds milde hjerte.

Kjære prester, i feiringen av eukaristien gjenfinner vi hver dag vår presteidentitet. Hver gang vi virkelig kan gjøre hans ord til våre egne: «Dette er mitt legeme som skal gis for dere». Det er meningen med vårt liv, det er med disse ordene vi daglig kan fornye våre ordinasjonsløfter. Jeg takker dere for deres «ja» og for hverdagens mange skjulte «ja» som bare Herren kjenner til. Jeg takker for deres «ja» til sammen med Jesus å gi livet: Det er her den rene kilden til vår glede er.