Den barmhjertige faren (del 18 av pavens katekese)

I sin attende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 11. mai, ser pave Frans på lignelsen om den barmhjertige faren, også kalt lignelsen om den bortkomne sønnen. Den yngste sønnen, som dro sin vei, og den eldste sønnen, som tilsynelatende ble hjemme, trenger begge å oppdage både faren og hverandre. Den uendelig barmhjertige og ømme faren vil ha alle hjem til gleden i sitt hus.

I Lukasevangeliets femtende kapittel leser vi:

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’» (Luk 15,11-32)

Den barmhjertige faren

God dag, kjære brødre og søstre!

Dagens audiens finner sted på to steder. Siden det var fare for regn følger de syke oss på storskjermer fra Paul VI’s auditorium. Det er to steder, men bare en audiens. La oss hilse de syke i Paul VI’s auditorium!

I dag vil vi tenke over lignelsen om den barmhjertige faren (Luk 15,11-32) [omtalt også i katekese 4]. Den forteller om en far og de to sønnene hans og hjelper oss å forstå Guds uendelige barmhjertighet.

Vi vil begynne med slutten, altså med gleden i farens hjerte når han sier Vi [vil] spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen (versene 23-24). Med disse ordene avbryter faren den yngste sønnen som da holdt på bekjenne sin skyld: Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din (vers 19). Men farens hjerte kan ikke tåle å høre dette. Faren skynder seg i stedet å gi sønnen tilbake tegnene på hans verdighet: de fineste klærne, ringen og skoene. Det er ikke en fornærmet og sint far som Jesus beskriver, ikke en far som for eksempel sier til sønnen at «dette skal du få betale dyrt for». Nei, faren omfavner ham, han venter kjærlig på ham. Det eneste som ligger faren på hjertet er at sønnen nå er hos ham, sunn og frisk. Dette gjør ham glad, og han feirer det. Sønnen som kommer hjem igjen får en velkomst som er beskrevet på en rørende måte: Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham (vers 20). For en ømhet! Han ser ham når han ennå er langt borte: Hva betyr det? At faren stadig gikk opp på terrassen for å titte ned på veien og se om ikke sønnen kom hjem; sønnen hadde gjort alt mulig galt, men faren ventet på ham. Farens ømhet er så vakker! Farens barmhjertighet flyter over, den er uten betingelser, og den viser seg allerede før sønnen snakker. Selvfølgelig vet sønnen at han har handlet galt, og han medgir det: jeg har syndet […] la meg få være som en av leiekarene dine (vers 18-19). Men farens tilgivelse løser opp disse ordene. Pappaens omfavnelse og kyss får ham til å forstå at han tross alt alltid har vært ansett som hans barn. Det som Jesus lærer oss her er viktig: Det at vi er Guds barn er frukten av kjærligheten i Fars hjerte; det kommer ikke av våre fortjenester og gjerninger, og derfor kan ingen ta det fra oss. Ikke engang djevelen! Ingen kan ta denne verdigheten fra oss.

Jesu ord oppmuntrer oss til aldri å fortvile. Jeg tenker på mammaer og pappaer som blir bekymret når de ser barna forsvinne og ta farlige veier. Jeg tenker på prester og kateketer som iblant spør seg om de arbeider forgjeves. Og jeg tenker også på de som sitter i fengsel og tror at livet er over; på de som har tatt gale valg og ikke greier å se fremover; på alle de som er hungrer etter barmhjertighet og tilgivelse og tror at de ikke fortjener det… Uansett hvilken situasjon jeg befinner meg i i livet må jeg ikke glemme at jeg aldri slutter å være Guds barn, barnet til en Far som elsker meg og som venter på at jeg skal vende tilbake. Selv i den mest forferdelige livssituasjonen venter Gud på meg og vil omfavne meg. Gud venter på meg.

Det fins en sønn til i lignelsen: den eldste. Også han trenger å oppdage farens barmhjertighet. Han har vært hjemme hele tiden, men likevel er han så ulik faren! Ordene hans er ikke ømme: Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud […] Men straks denne sønnen din kommer hjem […] (vers 29-30). Vi legger merke til forakten: Han sier aldri «far» og aldri «bror»; han tenker bare på seg selv. Han skryter av alltid å ha vært ved farens side for å tjene ham, men han har aldri gledet seg over denne nærheten. Og nå bebreider han faren for aldri å ha gitt ham et kje for å holde fest. Stakkars far! En sønn gikk sin vei, og den andre har aldri virkelig vært nær ham! Farens lidelse er som Guds lidelse, som Jesu lidelse når vi blir fjerne, enten fordi vi går vår vei eller fordi vi er nær uten virkelig å være nær.

Også den eldste sønnen trenger barmhjertighet. De rettferdige, altså de som tror at de er rettferdige, trenger også barmhjertighet. Denne sønnen står for oss når vi spør oss selv om det bryet verdt å slite så mye hvis vi ikke får noe til gjengjeld. Jesus minner oss om at vi ikke er i Fars hus for å bli belønnet, men fordi vi har vår verdighet som medansvarlige barn. Det dreier seg ikke om å drive «byttehandel» med Gud, men å følge etter Jesus som ga seg selv på korset uten måtehold.

Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade (vers 31-32). Slik snakker faren til den eldste sønnen. Hans logikk er barmhjertighetslogikken! Den yngste sønnen trodde at han fortjente en straff for sine synder, den eldste sønnen forventet en belønning for sine tjenester. De to brødrene snakker ikke sammen, de lever på forskjellig måte, men begge resonnerer i følge en logikk som er fremmed for Jesus: Hvis du gjør noe godt, får du en premie; hvis du gjør noe galt, blir du straffet. Dette er ikke Jesu logikk, nei, det er ikke det! Denne logikken blir snudd opp ned av det faren sier: Nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen (vers 32). Faren har fått tilbake den sønnen som var kommet bort, og nå kan han også gi ham tilbake til broren! Uten den yngste broren slutter også den eldste broren å være «bror». Farens største glede er å se sønnene anse hverandre som brødre.

Sønnene er fri til å bestemme om de vil dele farens glede, eller avslå den. De må spørre seg selv hva de ønsker og hvordan de ser på livet. Slutten på lignelsen er åpen: Vi vet ikke hva den eldste sønnen bestemmer seg for å gjøre. Og dette er stimulerende for oss. Denne evangelieteksten lærer oss at vi alle trenger å gå inn i farens hus og ta del i hans glede på barmhjertighets- og brorskapsfesten. Brødre og søstre, la oss åpne hjertet for å være «barmhjertige som Far»!