Den gamle «Dies irae»-sekvensen

Fram til 1970 hadde teksten «Dies irae» sin faste plass som sekvens i rekviemmesser og på messen på Allesjelersdag. Nå brukes den mindre, men er ikke forsvunnet.

«Dies irae» handler om dommedag og kan virke skremmende og håpløs. Den nye liturgien har til hensikt å la begravelsesritualet «tydeligere uttrykke den kristne døds sammenheng med påskemysteriet» [Sacrosanctum concilium, punkt 81].

«Dies irae» er blitt tonesatt av mange komponister opp gjennom århundrene. Her er den tradisjonelle gregorianske melodien, som både mange klassiske komponister og moderne komponister av filmmusikk siterer i sine egne verk:

Her er teksten, vers for vers, på latin og på norsk:

1. Dies Irae, dies illa
solvet saeclum in favilla:
teste David cum Sybilla.
Vredens dag, hin dag
da verden skal forgå i flammer
som forutsett av David og sibyllen.

2. Quantus tremor est futurus,
Quando judex est venturus,
Cuncta stricte discussurus.
Hvilken beven det vil være,
når dommeren kommer
for strengt å granske alle.

3. Tuba, mirum spargens sonum
per sepulcra regionum
coget omnes ante thronum.
Basunen sprer en herlig klang
gjennom gravkamrene i alle land
for å kalle alle foran tronen.

4. Mors stupebit et natura,
cum resurget creatura,
judicanti responsura.
Døden og naturen forbløffes
når skapningen gjenoppstiger
for å svare dommeren.

5. Liber scriptus proferetur,
in quo totum continetur,
unde mundus judicetur.
Boken vil bringes frem
hvor alt er skrevet ned,
hvorfra verden skal dømmes.

6. Judex ergo cum sedebit,
quidquid latet, apparebit:
nil inultum remanebit.
Når dommeren tar sitt sete
vil alt som er skjult bli synlig,
intet vil gå ustraffet.

7. Quid sum miser tunc dicturus?
quem patronum rogaturus,
cum vix justus sit securus?
Hva skal jeg, elendige, si?
Hvilken beskytter skal jeg oppsøke
når selv ikke de rettferdige kan være trygge?

8. Rex tremendae majestatis,
qui salvandos salvas gratis,
salva me, fons pietatis.
Konge av uhyre majestet,
som uten vederlag frelser de som må frelses,
frels meg, nådens kilde.

9. Recordare, Jesu pie,
quod sum causa tuae viae
ne me perdas illa die.
Husk, miskunnige Jesus,
jeg er årsaken til din ferd,
mist meg ikke på denne dag.

10. Quaerens me, sedisti lassus,
redemisti Crucem passus:
tantus labor non sit cassus.
Utslitt satt du i søken etter meg,
du forløste meg med korsets pinsler,
la ikke slik en bragd gå til spille.

11. Juste judex ultionis,
donum fac remissionis
ante diem rationis.
Rettferdige vredens dommer,
gi forlatelsens gave
før oppgjørets dag.

12. Ingemisco, tamquam reus,
culpa rubet vultus meus
supplicanti parce, Deus.
Jeg sukker, som den skyldige,
mitt ansikt rødmer av skyld,
spar den som bønnfaller deg, Gud.

13. Qui Mariam absolvisti,
et latronem exaudisti,
mihi quoque spem dedisti.
Du som gav Maria forlatelse,
og hørte tyvens bønn,
gav også meg håp.

14. Preces meae non sunt dignae,
sed tu bonus fac benigne,
ne perenni cremer igne.
Mine bønner er ikke verdige,
men du, gode herre, vær god,
så jeg ikke brenner opp i evig ild.

15. Inter oves locum praesta,
et ab haedis me sequestra,
statuens in parte dextra.
Gi meg et sted blant fårene,
og hold meg borte fra bukkene,
la meg stå ved din høyre hånd.

16. Confutatis maledictis,
flammis acribus addictis,
voca me cum benedictis.
Når de forbannede har blitt dømt
forvist til etsende flammer,
kall du meg med de salige.

17. Oro supplex et acclinis,
cor contritum quasi cinis:
gere curam mei finis.
Jeg ber ydmykt og fromt,
hjertet er knust som aske,
hjelp meg i min siste time.

18. Lacrimosa dies illa,
qua resurget ex favilla
Judicandus homo reus.
huic ergo parce, Deus:
Hin tårefulle dag,
da fra asken stiger
den skyldige som skal dømmes.
Vis ham nåde, Gud.

19. Pie Jesu Domine,
dona eis requiem. Amen.
Barmhjertige Herre Jesus,
gi dem hvile. Amen.

«Dies irae» ble antageligvis skrevet av Thomas fra Celano på 1200-tallet. Han er forøvrig kjent for sine biografier om Frans av Assisi, som han kjente personlig og sluttet seg til som munk.

I en periode var det tusenvis av sekvenser i bruk. Men etter Trient-konsilet på 1500-tallet ble bare fire av sekvensene beholdt, nemlig «Victimae paschali laudes» i påsken, «Veni Sancte Spiritus» i pinsen, «Lauda Sion Salvatorem» på festen for Kristi legeme og blod, «Dies irae» ved rekviemmesser og på Allesjelersdag. Senere ble en femte sekvens lagt til, nemlig «Stabat Mater» på festen for Marias smerter. Liturgireformen etter Det annet vatikankonsil gjorde «Stabat Mater» og «Lauda Sion Salvatorem» valgfrie og fjernet «Dies Irae».