2016-01-27 09:50:00

Pavens preken ved avslutningen av bønneuka for kristen enhet


Mandag 25. januar, den dagen da bønneuka for kristen enhet avsluttes og katolikkene feirer festen for Paulus' omvendelse, var det økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma.

Mennesker fra forskjellige kirker i Roma var tilstede, og mange gikk gjennom den hellige døra i Basilikaen.

I sin preken tok pave Frans utgangspunkt i Paulus' omvendelse. Liksom Paulus kan heller ikke vi la være å forkynne den barmhjertige kjærligheten som har erobret oss og forvandlet oss. Kristen enhet kan bare komme i stand om vi lar Herren leve og virke i oss. Her følger hele prekenen:

Kalt, liksom Paulus, til å forkynne Guds storverk

Jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet (1 Kor 15,9-10). Det er slik apostelen Paulus oppsummerer betydningen av sin omvendelse. Omvendelsen kommer som en følge av det dramatiske møtet med den oppstandne Kristus (jf. 1 Kor 9,1) på veien fra Jerusalem til Damaskus. Omvendelsen er ikke først og fremst en moralsk endring, men en forvandlende opplevelse av Kristi nåde, og samtidig et kall til en nytt oppdrag: å forkynne denne Jesus som han før hadde forfulgt ved å forfølge hans disipler. I det øyeblikket forstår nemlig Paulus at det fins en virkelig og oversanselig enhet mellom den evig levende Kristus og de som følger ham: Jesus lever og er til stede i dem og de lever i ham. Apostelkallet er ikke basert på Paulus' menneskelig fortjenester, - selv regner han seg for den "minste" og "uverdig", - men derimot på Gud, som i sin uendelige godhet valgte ham og betrodde ham tjenesten.

Også i det første brevet til Timoteus gir Paulus en lignende forståelse av hva det var som skjedde på veien til Damaskus: Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus (1 Tim,12-14). Det er ene og alene på Guds overstrømmende barmhjertighet at Paulus' tjeneste er basert, og samtidig er det nettopp den barmhjertigheten Paulus må kunngjøre for alle.

Også de fellesskapene som apostelen Peter retter sitt første brev til har gjort lignende erfaringer som Paulus. Det er til medlemmene i små og skjøre fellesskap, som lever med fare for forfølgelse, at Peter skriver, og det er på dem han anvender Guds hellige folks herlige titler: en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet (1 Pet 2,9). Det er en kilde til trøst og til stadig forundring, både for disse første kristne og for alle oss døpte i dag, å vite at vi er blitt valgt til å være med i Guds frelsesplan som blir realisert i Jesus Kristus og i Kirken. "Hvorfor, Herre, nettopp meg? Hvorfor nettopp oss?". Utifra barmhjertighetsmysteriet og Guds valg vet vi at Faderen elsker alle og vil frelse alle, og derfor kaller han noen av oss og "erobrer" dem med sin nåde slik at hans kjærlighet skal kunne nå alle gjennom dem. Det er hele Guds folks oppdrag å forkynne Herrens storverk, først av alt Kristi påskemysterium, - ved det mysteriet har vi gått over fra syndens og dødens mørke til lyset i hans nye og evige liv (jf. 1 Pet 2,10).

I lys av Guds ord som vi har lyttet til, og som har ledet oss i denne bønneuka for kristen enhet, kan vi virkelig si at alle vi som tror på Kristus er "kalt til å forkynne Guds storverk" (jf. 1 Pet 2,9). Når vi ser bort fra de forskjellene som fortsatt skiller oss, erkjenner vi med glede at det kristne livet alltid begynner med et kall fra Gud selv. Det er ikke bare ved at vi nærmer oss hverandre at vi kan komme videre på veien mot fullt synlig fellesskap mellom alle kristne, men framfor alt i den grad vi omvender oss til Herren, som i sin nåde velger oss og kaller oss til å være sine disipler. Og omvendelse betyr å la Herren leve og virke i oss. Det er derfor det er slik at når kristne fra forskjellige Kirker lytter til Guds ord sammen og prøver å sette det ut i livet, så utføres virkelig viktige skritt mot enheten. Og det er ikke bare kallet som forener oss; også vårt felles oppdrag - å forkynne Guds storverk for alle - forener oss. Liksom Paulus, og liksom de troende som Peter skriver til, kan heller ikke vi la være å forkynne den barmhjertige kjærligheten som har erobret oss og forvandlet oss. Ennå mens vi er underveis mot fullt fellesskap oss imellom, kan vi utvikle mange former for samarbeid for å fremme evangeliets utbredelse. Og underveis, mens vi arbeider sammen, innser vi at at vi allerede er forent i Herrens navn. Enheten gjøres underveis.

I dette ekstraordinære Barmhjertighetens jubelår må vi alltid huske at det ikke kan finnes noen ekte søken etter kristen enhet uten at vi betror oss selv fullt og helt til Faderens barmhjertighet. Vi ber fremfor alt om tilgivelse for den synd som vår oppdeling er; oppdelingen er et åpent sår i Kristi legeme. Som Romas biskop og som prest i den katolske kirken ber jeg om nåde og tilgivelse for katolikkenes ikke-evangeliske oppførsel mot kristne i andre kirker. Samtidig oppfordrer jeg alle katolske brødre og søstre til å tilgi det, hvis de, nå eller tidligere, har lidt under andre kristnes krenkelser. Vi kan ikke fjerne fortiden, men vi ønsker ikke å tillate at gammel skyld fortsetter å skade forholdet mellom oss. Guds barmhjertighet vil fornye våre relasjoner.

I denne intense bønneatmosfæren retter jeg en broderlig hilsen til metropolitten Gennadios, som representerer det økumeniske patriarkatet, til David Moxon, erkebiskopen av Canterburys personlige representant i Roma, og til alle representantene for andre kirker som er samlet her i kveld. Med dem gikk vi gjennom den hellige døra i denne Basilikaen for å minne oss selv om at den eneste døra som fører til frelsen er Jesus Kristus, vår Herre og Faderens barmhjertige ansikt. Jeg hilser også hjertelig på de ortodokse og orientalsk-ortodokse studentene som er her i Roma med støtte fra Komiteen for kultursamarbeid med de ortodokse kirker, som arbeider gjennom Rådet for fremme av kristen enhet, samt studentene fra det økumeniske Bossey-instituttet som er på besøk i Roma for å utdype sin kunnskap om den katolske kirke.

Kjære brødre og søstre, la oss i dag slutte oss til Jesu Kristi bønn til Faderen: Må de alle være ett [...] for at verden skal tro [...] (jf. Joh 17,21). Enheten er en "barmhjertighetsgave" fra Gud Fader. Her ved apostelen og martyren Paulus' grav, i denne praktfulle Basilikaen, føler vi at vår ydmyke bønn blir støttet av forbønnen til de mange kristne martyrene, både fortidens og nåtidens. De svarte sjenerøst på Herrens kall, de ga trofast vitnesbyrd med sitt eget liv om de storverk som Gud har gjort for oss, og de har allerede fullkomment samfunn i Gud Faderens nærvær. Støttet av deres eksempel - de som levde blodets økumenikk - og trøstet av deres forbønn, retter vi vår ydmyke bønn til Gud.








All the contents on this site are copyrighted ©.