sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens årlige tale til det diplomatiske korpset

Pave Frans' møte med det diplomatiske korpset - OSS_ROM

15/01/2016 10:00

Mandag 11. januar tok paven i mot det diplomatiske korpset på det tradisjonelle møtet ved begynnelsen av et nytt år. I sin tale tok paven et overblikk over verdenssituajonen. Aller mest snakket han om flyktningkrisen; han minte om at vi alle er "underveis".

Den hellige stolen har diplomatiske forbindelser med circa 180 land, og nesten halvparten av disse landene har ambassadører plassert i Roma. 

Paven innledet talen med å ønske diplomatene velkommen til møtet. "Det gir meg anledning til å ønske dere godt nytt år og til sammen med dere å tenke over situasjonen i denne vår verden, som er velsignet og elsket av Gud, men likevel plaget av mange onder", sa paven. 

Han gledet seg over at antall ambassadører som er bosatt i Roma har økt i løpet av det siste året. "Det er et viktig tegn på den oppmerksomheten som det internasjonale samfunnet viser for den hellige stolens diplomatiske aktiviteter", sa han.

Paven ønsket å minne om hvem Gud er, og om at enhver ekte religiøs opplevelse fremmer freden. I julen er vi nettopp blitt minnet om det i feiringen av et barns fødsel:  "Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste" (Jes 9,6), siterte paven. "Inkarnasjonsmysteriet viser oss Guds sanne ansikt", sa paven. For Gud betyr ikke makt vold og ødeleggelse, men kjærlighet, og rettferdighet betyr ikke hevn, men barmhjertighet. Det er i lys av dette at paven bestemte seg for å ha et ekstraordinært Barmhjertighetsjubileum, sa han, og han minte om at året ble ekstraordinært åpnet i Bangui i Afrika under hans reise dit. Paven forklarte at åpningen av den hellige døra i Bangui, i et land med sult, fattigdom og konflikter var ment som en oppmuntring til å prøve å komme seg videre og igjen finne grunner til dialog. "Man kan aldri drepe i Guds navn", sa han.

Paven sa at barmhjertigheten hadde vært en rød tråd i alle hans apostoliske reiser i fjor. Han mintes reisene til Sri Lanka og Filippinene, Bosnia-Hercegovina, Bolivia, Ecuador og Paraguay, Kuba og USA, Kenya, Uganda og Den sentralafrikanske republikk.

Paven kom så inn på temaet familien. I fjor var det Familiesynode i Vatikanet og det var også Verdensmøte for familier i Philadelphia. Familien er det første og viktigste stedet for å lære barmhjertighet, stedet der vi best kan modnes og utvikle oss som mennesker og lære å ta ansvar. Ut fra familieopplevelsen fødes solidariteten som så spres i samfunnet. Dessverre er det nå en vanskelig tid for familiene. Paven sa at familiene ikke må la slitet og naget nedfelle seg. De må åpne seg for dialog, som er den beste motgiften mot den utbredde individualismen i dagens kultur. Det er i den individualistiske ånden at likegyldigheten til vår neste gror.

Så kom paven til hovedtemaet i talen, nemlig flyktningkrisen, som i fjor særlig angikk Europa. Han ønsket å se på årsaker og mulige løsninger. Han ønsket også å be oss alle om å overvinne den uunngåelige frykten. Han tok utgangspunkt i en rekke sitater fra Bibelen.

"Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går" siterte paven (Jos 1,9). Gud er med hvert eneste menneske, men spesielt med den som er i en sårbar situasjon, som for eksempel et menneske som søker tilflukt i et fremmed land. Bibelen forteller om en menneskehet som er underveis, for det å være i bevegelse er naturlig for oss. Det har vært utallige folkevandringer, - noen ganger er de frivillige, ofte er de diktert av ytre omstendigheter. I Bibelen kan vi lese om forvisningen fra Eden, om Abrahams reise til det lovede land, om utvandringen fra Egypt og om deportasjonen til Babylon; Bibelen beskriver slit og lidelse, ønsker og håp, som deles av de hundretusener av mennesker som nå er underveis, og som liksom Moses ønsker å nå et "land som flyter av melk og honning" (jf. 2 Mos 3,17), et land med fred og frihet.

Nå som dengang, hører vi Rakel gråte over sine barn som ikke er mer (jf. Jer 31,15; Matt 2,18), sa paven. Det er stemmen til de menneskene som gråter når de flykter fra forferdelige kriger, fra forfølgelser og brudd på menneskerettighetene, eller fra politisk eller sosial uro.

Nå som dengang, hører vi Jakob si til sine sønner: "Dra dit ned og kjøp korn til oss, så vi kan leve og ikke dø!" (1 Mos 42,2), sa paven. Det er stemmen til alle de som flykter fra ekstrem fattigdom, eller fordi de ikke har tilgang til helsetjenester og utdanning, eller som følge av klimaendringer og ekstreme værforhold.

I alt dette kan vi se følgene av den såkalte "avfallskulturen" som setter vinning og forbruk høyere enn menneskene. Det trengs en felles satsing for å snu avfallskulturen. Paven ser fram til Verdens første humanitære toppmøte som er blitt sammenkalt av FN.

Dessverre, nå som da, sa paven, hører vi Judas stemme som foreslår å selge sin egen lillebror, Josef (jf. 1 Mos 37,26-27). Det er de mektiges arroganse, - de mektige som utnytter de svake og reduserer dem til objekter. Hvor regulær utvandring er umulig, er utvandrere ofte tvunget til å henvende seg til menneskehandlere og menneskesmuglere, selv om de muligens vet at de i løpet av reisen kan komme til å miste sine eiendeler, sin verdighet og til og med livet. Paven appellerte nok en gang for å få en slutt på menneskehandelen.

Nå som da, gjentar engelen: "Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra!" (Matt 2,13). Den stemmen hører mange som aldri ville ha forlatt sitt hjemland om de ikke hadde blitt tvunget til det. Blant disse er det mange kristne.

Til sist, hører vi også salmistens stemme: "Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion" (Sal 137,1). Det er stemmen til de som gladelig ville ha reist tilbake til sitt eget land, hvis det bare hadde vært trygt nok og de hadde hatt nok å leve av.

Men hva kan vi gjøre? Mye, mener paven. Men det kreves nytenkning rundt våpenhandel, råvare- og energiforsyning, investeringer, finanspolitikk, utviklingspolitikk og korrupsjon. Det trengs planlegging som ikke er begrenset til krisehjelp. Planleggingen bør omfatte både mottakerlandet og hjemlandet.

Paven sa at han hadde spesielt Europa i tankene. Her spør man seg om hvor mange mennesker man reelt kan ta i mot. Man spør seg om endringer i kulturelle og sosiale strukturer. Man bekymrer seg stadig mer om sikkerheten, ettersom trusselen fra internasjonal terrorisme øker. Den nåværende migrasjonsbølgen synes å undergrave grunnlaget for den "humanistiske ånden" som Europa alltid har elsket og forsvart. Men man kan ikke tillate seg å gi opp menneskelige verdier og prinsipper, subsidiaritet og gjensidig solidaritet, uansett om disse i noen øyeblikk av historien viser seg å være en byrde som er vanskelig å bære. Paven bekreftet sin overbevisning om at Europa kan greie å forsvare mennesket og finne den rette balansen mellom sitt todelte moralske ansvar: nemlig å beskytte sine borgeres rettigheter og å sikre innvandrerne bistand.

Paven takket en rekke land for deres sjenerøse solidaritet. Han takket Syrias naboland, særlig Libanon, hvor flyktninger utgjør en fjerdedel av den totale befolkningen, og Jordan, som ikke har stengt sine grenser til tross for at landet allerede huser hundretusenvis av flyktninger. Han takket også spesielt Tyrkia, Hellas og Italia.

Det er viktig at de landene som står i første rekke i møtet med dagens krise ikke blir stående alene, sa paven. Det er også viktig å sette i gang en åpen og respektfull dialog mellom alle landene som er involvert i krisen. Vedtak fattet av hver enkelt stat får nødvendigvis konsekvenser for hele det internasjonale samfunnet.

Paven snakket så om migrasjonens kulturelle sider, - og da spesielt det som angår religiøs tilhørighet. Ekstremisme og fundamentalisme finner grobunn ikke bare når religion utnyttes for å oppnå makt, men også i den mangelen på idealer og i det identitetstapet - også religiøs identitet - som nå kjennetegner den vestlige verden. I dette tomrommet vokser frykten som får oss til å se den andre som en trussel og en fiende og til å forskanse oss i forutfattede meninger. Migrasjonsfenomenet reiser et viktig kulturelt spørsmål som nødvendigvis krever et svar. Innvandring kan vise seg å være en god mulighet til å utvikle ny forståelse og utvide horisonten, både for de som tar i mot og for de som blir tatt imot.

Avslutningsvis sa paven at den viktigste utfordringen vi nå står overfor er å overvinne likegyldigheten for sammen å kunne skape fred. Paven har utdypet dette i sitt budskap til Verdens fredsdag.

Hele denne talen er oversatt til engelsk.

15/01/2016 10:00