Jubileets tegn (del 2 av pavens katekese)

Hver onsdag pleier paven å ha audiens. Han gir da en kort katekese, gjerne over samme tema over lengre tid.

Ved begynnelsen av Barmhjertighetsåret, begynte pave Frans en ny rekke slike katekeser med barmhjertighet som tema. Her er den andre katekesen, fra onsdag 16. desember. Paven tar for seg flere av jubelårets karakteristiske tegn, både det å elske og tilgi, det å gå gjennom en hellig dør, og det å gå til skriftemål.

Jubileets tegn

Forrige søndag [13. desember] ble den hellige døra i Romas katedral Laterankirken åpnet. Også i hvert bispedømmes katedral i hele verden ble det åpnet en barmhjertighetens dør, og også i bestemte helligdommer og i kirker valgt ut av biskopene. Jubileet finner sted i hele verden, ikke bare i Roma. Jeg ville at den hellige døras tegn skulle finnes i hver lokalkirke for at barmhjertighetsjubileet skulle bli en opplevelse som alle kan dele. På denne måten har det hellige året begynt i hele Kirken og blir feiret i hvert bispedømme liksom i Roma. Dessuten ble den første hellige døra åpnet i Afrika. Og Roma er det synlige tegnet for det universelle fellesskapet. Må dette kirkelige fellesskap alltid bli mer intenst slik at Kirken er et levende tegn på Faderens kjærlighet og barmhjertighet i verden.

Også valget av datoen, 8. desember, var ment å understreke dette behovet, ved å koble sammen begynnelsen av jubileet med avslutningen av det andre vatikankonsilet, med femti års avstand. Faktisk betraktet og presenterte konsilet Kirken i lys av fellesskapets mysterium. Kirken er spredd i hele verden og inndelt i mange lokalkirker, men den er likevel alltid bare Jesu Kristi ene Kirke, den som han ønsket og ga seg selv for: den "ene" Kirken som lever av Guds eget fellesskap.

Dette fellesskapets mysterium, som gjør Kirken til et tegn på Faderens kjærlighet, vokser og modnes i vårt hjerte, når den kjærligheten, som vi ser i Kristi kors og blir tatt opp i, får oss til å elske slik som vi selv blir elsket av ham. Det er en uendelig kjærlighet som har tilgivelsens og barmhjertighetens ansikt.

Men barmhjertighet og tilgivelse må ikke bare forbli vakre ord. De må virkeliggjøres i dagliglivet. Å elske og tilgi er det konkrete og synlige tegnet på at troen har forvandlet vårt hjerte, og det tillater oss å uttrykke Guds eget liv i oss. Elske og tilgi liksom Gud elsker og tilgir: Dette er livsprogrammet som ikke får kjenne avbrudd eller unntak, men som driver oss til å gå alltid videre uten å bli slitne, sikre på at vi blir båret av Guds faderlige nærvær.

Dette store tegnet på det kristne livet forvandles så til mange andre tegn og symboler som kjennetegner jubileet. Jeg tenker på alle de som kommer til å gå gjennom en av de hellige dørene, som i dette året er virkelige barmhjertighetsdører. Døra viser til Jesus selv, som sa: "Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite" (Joh 10,9). Å gå gjennom den hellige døra er et tegn på vår tillit til Herren Jesus, som ikke har kommet for å dømme, men for å frelse (jf. Joh 12,47). Pass på at ikke en eller annen smart luring kommer og sier til dere at man må betale: nei! Frelsen kan ikke betales. Frelsen kan ikke kjøpes. Døra er Jesus, og Jesus er gratis! Han snakker selv om de som slipper andre inn på en gal måte, og han sier ganske enkelt at de er tyver og røvere. Igjen, pass på: Frelsen er gratis. Å gå gjennom den hellige døra er et tegn på vårt hjertes virkelige omvendelse. Når vi går gjennom den hellige døra bør vi huske på å holde også døra til hjertet vårt på vidt gap. Jeg står foran den hellige døra og ber: "Herre, hjelp meg å åpne døra til mitt hjerte!". Det hellige året har ikke ha mye virkning hvis døra til vårt hjerte ikke lar Kristus slippe inn, - han som driver oss til å gå andre i møte for å bringe ham og hans kjærlighet. Så liksom den hellige døra står åpen, som et tegn på at Gud tar i mot oss, slik må også vår dør, vårt hjertes dør, alltid stå på vidt gap for ikke å utelukke noen. Ikke engang mennesker som er plagsomme for meg: ingen.

Et annet viktig tegn for jubileet er skriftemålet. Å ta i mot det sakramentet som forsoner oss med Gud er å få direkte erfaring med hans barmhjertighet. Det er å finne Far som tilgir: Gud tilgir alt. Gud forstår oss også med våre begrensinger, han forstår oss også med våre selvmotsigelser. Og ikke nok med det, med sin kjærlighet forteller han oss at nettopp når vi bekjenner våre synder er han enda nærmere oss og maner oss til å se framover. Han sier enda mer: At når vi bekjenner våre synder og ber om forlatelse, så blir det fest i himmelen. Jesus feirer: Dette er hans barmhjertighet, la oss ikke miste motet. La oss fortsette framover på denne veien!

Hvor ofte har jeg ikke hørt noen si: "Jeg klarer ikke å tilgi naboen min, arbeidskameraten min, svigermoren min, svigerinnen min". Vi har alle hørt dette: "Jeg greier ikke å tilgi". Men hvordan kan vi be Gud tilgi oss, hvis vi selv ikke klarer å tilgi? Å tilgi er noe stort, men det er ikke lett, for vårt hjerte er fattig og kan ikke greie å tilgi av egen kraft. Men hvis vi åpner oss for å ta i mot Guds barmhjertighet for oss, da blir også vi i stand til å tilgi. Mange ganger har jeg fått høre: "Jeg kunne ikke tåle det mennesket: jeg hatet det. Men en dag gikk jeg til Herren og ba ham tilgi meg mine synder, og også jeg tilga det mennesket". Dette skjer daglig, og denne muligheten er nærliggende.

Fatt derfor mot! La oss leve jubileet ved å begynne med disse tegnene som har i seg kjærlighetens store kraft. Herren vil være med oss for å lede oss til å oppleve andre tegn som er viktige for vårt liv. Fatt mot og fortsett framover!