Måndagsimpuls med syster Hanne-Maria

Advent er på mange måter den fineste tiden hos oss. Dagene er korte, du må skynde deg ut en tur før to - halv tre om du skal kjenne sollyset. Men så har vi to gode timers demring og skumring formiddag og ettermiddag, med fantastisk glødende himmel som skifter fra blå til turkis til ferskenfarget, rosa, gylden og oransje – av og til flammende rød. I blant løper vi fra den ene siden av huset til den andre for å få med oss de utrolige himmelskuer.

Liturgien svarer med forventningen om Jesu gjenkomst – i skyen. Det er lett å forestille seg at han kommer i herlighet når vi i undring og glede ser de glødende skyene. I tider da mediene er fulle av mord og selvmord og død uten håp er det viktig for oss kristne å lytte dypt til hvordan Kirken møter menneskelig oppgitthet og desperasjon – ikke med fordømmelse, men med håp. Advent er ikke minst håpets tid, en tid da vi løfter frem vår viktige tro på at Jesus kommer igjen i herlighet. Dette er en del av juleforberedelsen, en konsekvens av at Ordet blir menneske. Desemberhimmelen stråler varsomt denne troen.

«I år skal jeg ikke bake og ikke vaske ned huset til jul,» fortalte en sambygding forleden. Hun har tatt noen gode valg i en situasjon med langtids sykemelding. Et annet år var det en annen som fornøyd fortalte at nå skulle hun tre uker til syden før jul. Hele huset var vasket ned, og alle julekakene sto klar i kakeboksene, så nå kunne hun ta ferie.

Jeg vet ikke om det er sånn nå lenger – kanskje annet enn på bygda - at husmødre blir stresset av indre krav om storrengjøring og kakebakst før jul – eller om stresset nå dreier seg om førjulsfeiringer i mengder, i den grad at folk puster lettet ut 25. desember, og ønsker hverandre «Vel overstått». Klarer vi kristne å holde fast på hva advent er og hva julen er? At advent varer til julekvelden, og at julen varer til trettendagen? Klarer vi å holde fast på den kirkelige feiringen?

I klosteret vasker vi ikke ned huset til jul. Vi gjør rent, og gjerne litt ekstra. Jeg vasker noen ryer, kanskje noen gardiner, som vi forresten ikke har så mange av, så der slipper vi billig unna. Ellers tar vi like gjerne storrengjøringen i januar, eller når vi har litt ekstra tid. Vi baker til jul, og goro er fast takst. Nykommerne i huset, som hittil alle har vært utlendinger, synes det er stas å være med på å lage disse merkelige, kompliserte, gammeldagse julekakene.

Min venninne som gikk husmorskole før slikt gikk av mote, har lært meg at goro er vår eldste julekake. Og da måtte jeg jo se nærmere på dem, og oppdager at det er en meget kristelig kake, full av hjerter og akantusranker. Jernet de stekes i kunne brukes på ildsted og senere på vedkomfyr. Det gamle jernet vi har kan vi bare bruke på en liten, gammel komfyr i ett av gjestehusene, der platen er opphøyet og liten nok til å passe til jernet. Kakene blir bedre slik enn i et elektrisk jern.

Jeg hører til dem som alltid har likt å gjøre rent og bake til jul. Gjøre noe ekstra. Og jeg tror faktisk det er en viktig del av adventsfeiringen. Det henger sammen med inkarnasjonen, dette å se sammenhengen mellom det indre og det ytre i hva vi gjør. Når vi har mye å rydde opp i inni oss, er det en stor hjelp å rydde fysisk i vårt ytre miljø. Og når sjelen trenger en grundig rengjøring, er det godt å ta fatt med skureklut og såpevann før en går til skrifte – eller etterpå. Og la meg si det med det samme: Gå til skrifte!

En gruppe studenter fra svært ulike land var her på retrett, og ba om gode tips til å leve troen i hverdagen. Jeg spurte hvor ofte de gikk til skrifte – de fleste hadde lært at de skulle skrifte to ganger i året, før jul og før påske. Han som hadde lært noe annet, unnskyldte seg med at han var polsk. Gud gi at vi alle må lære av polakkene, og benytte oss ofte av dette fantastiske forsoningens sakrament. Huset er sunnere med regelmessig rengjøring – og blir usunt å leve i hvis vi utsetter alt til advent. Og for alle som strever med stress: Skriftemålet kan være en god hjelp til å gjenvinne balansen.

Vi har nettopp begynt Miskunnsåret, et år da vi i Kirken særlig vender tanken mot Guds miskunn og vår miskunn. Det begynner med å ta imot, tro på Guds miskunn, og bli i stand til å se på seg selv med miskunn. Lærer vi det, klarer vi å leve det, vil vi også kunne vise andre miskunn, og bli Jesu sanne venner. Men det krever et stadig arbeid, en stadig oppmerksomhet. En fin adventsøvelse, ta imot og vise miskunn.

Rengjøring og kakebakst. Begge deler lukter godt – det lukter advent og jul, særlig når vi kommer så langt at vi legger til det friske granbaret, hvis det da er ekte norsk gran og ikke edelgran som knapt lukter bar. Jeg tror det er lukter som er Herren velbehagelig. Julen er den grunnleggende kristne høytid, en så stor og ufattelig glede, et så dypt mysterium at Ordet blir menneske, at Jesus Guds Sønn blir som en av oss.. Det krever forberedelse på alle plan, og fortrinnsvis forberedelse sammen.

For noen år siden hadde jeg et ærend til bygdas agurkgartneri en gang i november. Der sto en hel gjeng kjerringer på pauserommet og bakte tykklefse. (I parentes bemerket så er kjærring her på Innherred et hedersord, det er hun som er kjær). Lefsedugnad hadde de gjort til en årlig foreteelse, i god tid før jul. Jeg husker tilbake på min tid før klosterlivet at det var noe særlig med å gå til hverandre og bake til jul – eller lage julegaver og pynt. Jesu komme angår oss som fellesskap, og da er det viktig at vi våger det fellesskapet både i forberedelse og feiring.

Jeg sier våge. Tror vi må bruke slike ord nå for å finne sammen som mennesker, ikke gjemme oss bak hver vår dataskjerm. Våge vei ut av ensomheten. For det er jo farlig – fellesskap vil alltid utfordre avvisningen.

Jeg ble slått av hvordan pave Frans under sitt besøk i de afrikanske landene nylig prekte blant de fattige, hvordan han løftet dem frem som eksempler på menneskelighet. Og hvordan den prekenen indirekte også blir en kritisk vekker til oss: Har vi institusjonalisert den menneskelige omsorg så til de grader at vi slipper å bry oss? Pave Frans fremhevet at de fattige er de som vet å dele det de har, som hjelper hverandre, tar seg av de syke, tar imot gjester, åpner sine enkle hjem, deler mat.

Jovisst, vi kan det vi også. Til en viss grad. Det var gledelig å høre for et par år siden hvordan enkeltmenneskers initiativ førte til mange nye vennskap julaften, da mennesker begynte å invitere ukjente til julemiddag. Jeg håper slike dypt kristne gester vil fortsette, og vokse og gro. Så juleforberedelsene blir forberedelse til rene, utvidete hjerter der det er plass til både nyfødt og gammel i stallen og rundt julebordet. Og der vi som baker goro kan dele med dem som ikke kan bake i år.

Lovet være Jesus Kristus, som kom og som kommer!