2015-11-02 15:21:00

Et indre lys - Mandagsimpuls 2 november 2015


Et indre lys

Mandagsimpuls til Vatikanradioen 2. november 2015

Du kan se at folk er døpt fordi de har et indre lys, et indre lys på grunn av dåpen. Dette lyset synes i ansiktene deres.

Det er søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster som hilser dere slik denne kvelden på Alle sjelers dag. Sitatet har jeg hentet fra Egil Fossums bok Hos de kristne i Midtøsten. Han gjengir en uttalelse av en anonym gresk-ortodoks prest fra Homs i Syria.

Det er flott å få en så grafisk fremstilling av troen på dåpens sakrament. Forrige søndag hadde vi teksten om Jesu helbredelse av den blinde Bartimeus. I går feiret vi alle de skinnende lys av dem som fikk sine øyne åpnet og nå skuer Gud, og i dag ber vi for de avdøde som ennå ikke ser klart.

Egil Fossums bok er ikke så dum lesning i disse tider da søstre og brødre fra Midtøsten banker på vår dør. Det er spennende, utrolig spennende å se hvilke gaver de bringer til vår kultur. Kanskje de kan lære oss i det sekulariserte Europa å åpne øynene og SE, så vi også ser på hverandres ansikter det indre lys som brenner i oss på grunn av dåpen.

November kommer med en slags ny klarhet. De fleste trærne står med bare grener her på klosterøya midt i fjorden, og fra klosteret vårt er utsikten nå mer blå enn grønn – fjorden selv, himmelen og blånende åser syns igjen – vi har fått vinterutsikten tilbake. Det betyr også turkise, rosa og gylne ettermiddagshimler i vest og nord, og blinkende stjerner og måneskinn som gjør vann til sølv i tidlige morgentimer. Men fra åsene i Nordbygda, i Leksvik på andre siden av fjorden, der lyser det ennå gyllent fra milliarder av små bjørkeblader. Hverken nordvesten eller nordavinden får riktig tak i de bratte, sydvendte liene. Som om trærnes indre lys ikke riktig vil slippe vinteren til.

Hos oss er kirsebærtrærne som regel de siste til å gi slipp på sommeren. Og det er nettopp nå ved Allehelgensdagstider at det pleier å gå opp for dem at det er høst. De står skinnende gule, som om de bare har tatt litt feil av fargen på kjortlene til de hellige skarer vi nå feirer.

Oktober begynte med kvinnelige kirkelærere og store mystikere. Når vi kommer til november favner kirken videre, eller åpner hele sin favn for å gi oss helhetens gaver. Både høytiden Allehelgensdag som vi feiret i går, og dagens bønn for alle de avdøde, er eldgamle liturgiske feiringer som går tilbake til de første kristne århundrer, og har røtter i førkristen tid. Mens de bare trærnes vakre struktur og individualitet kommer tydeligere frem på denne tid, så ser vi ofte et menneskeliv i større helhet og skjønnhet når mennesket dør enn de brokker av personligheten vi opplevde da vedkommende var i live. Feiringen av alle de hellige som er gått foran oss, og bønnene for alle dem som trenger en renselse også etter døden før de til fulle kan se Gud ansikt til ansikt - de taler til oss om helheten i Kristi legeme.

Det lutherske og det sekulariserte Norge har avskaffet tanken om renselse i skjærsilden, og derfor også avskaffet Alle sjelers dag. Men det er som om det naturlige menneske ikke kan godta et slikt totalt brudd i relasjonen med de kjære døde, så hos folk flest er Allehelgensdag blitt en dag til å minnes alle de døde. Og nettopp som høstmørket omfavner oss mer og mer, så lyser det nå fra alle graver på kirkegården, og skrittene som går dit bærer med seg mye trøst og helbredelse for sorg og savn. Tro eller ikke tro – folk opplever i stor grad det vi katolikker uttrykkelig tror: At vi fremdeles hører sammen, at de døde og de levende er ett i Kristus. Det er nydelig å ha Alle sjelers dag til å tenne ytre lys for de indre lys i ansiktene vi ikke lenger kan se med det blotte øye. Messens avslutningsbønn i dag uttrykker det slik: Herre, vi har feiret påskens sakrament for våre brødre og søstre som er sovnet inn i Kristus, og vi ber deg at de må vandre inn til lysets og fredens bolig. Ved Kristus, vår Herre.

I vårt kloster, som i de fleste andre der nonner og munker begraves i nær tilknytning til klosterkirken, går vi samlet ut på kirkegården for å be denne dagen. Kirkegården er et viktig sted i livet, et sted ikke bare for å sørge og minnes og be for de døde, men også et klart memento mori, påminnelsen om at vi selv skal dø. I et avkristnet samfunn får menneskene lett et dystert syn på døden, og fortrengningen av dødens realitet følger. Desto viktigere er det at vi kristne med stor glede og iver feirer påskens mysterium og oppstandelsestroen med de særlige liturgier for Allehelgensdag og Alle sjelers dag.

Mens biskoper fra hele verden har vært samlet til synoden om familien siste måned, leser vi om raske forandringer i skandinaviske begravelsesskikker. Et økende antall pårørende ønsker mest mulig stillhet og anonymitet omkring et dødsfall i familien. Begravelsesbyråene tilpasser seg et avpersonalisert samfunn der alt kan ordnes på internett, man slipper å snakke med prest eller byråets representant, og familien slipper å samles til begravelse eller bisettelse. Deres inntrykk er at splittelse i familiene gjør at folk ikke ønsker å samles ved et dødsfall.

Vi kristne må da bli oss enda mer bevisst vårt ansvar med å leve troen på oppstandelsen og det evige liv, der døden henger sammen med håp, glede og takknemlighet, og ikke bare sorg. Sorgen må ha sin naturlige plass, og vi må samles for å støtte hverandre i sorgens tid. Men også bringe budskapet om Jesu oppstandelse inn i gleden over et liv som er bragt til sin fullendelse. November er en god tid for å hente frem i bønn og bevisst takknemlighet de liv som er gått foran oss. Reflektere over hver enkelt, hvordan dåpens lys skinte fra deres ansikt, og hvordan de speilet Gud for oss, hvordan de med sin godhet , kjærlighet, ydmykhet, rettskaffenhet, generøsitet og entusiasme, stillhet, mot, lidelse og undring viste oss vei til Kristus, og tross all sin sårbarhet, feil og mangler – formidlet Guds nærvær til oss. Nå ber vi for dem, og må de  i det evige livs klarhet  be for oss.

Allehelgensdag gir oss Johannes’ visjon av en uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles, av mennesker fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål; de stod foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite klær, med palmegrener i sine hender, og de ropte alle med høy røst: «Frelsen hører vår Gud til, han som sitter på tronen, og Lammet!» Det skulle også gi oss med glede å ta imot alle dem som nå kommer til oss fra alle jordens folk, og utvider vår mulighet for å se helheten, holde fast på helheten og leve den i Kristus, i håp om at vi en gang også skal tilhøre denne skaren som synger for Kristus i evighet. Ham være lovet nå, i all tidog evighet!








All the contents on this site are copyrighted ©.