Måndagsimpuls med Sr. Hanne-Maria Berentzen

Sr. Hanne-Maria Berentzen ledsagar oss in i april månad.

Mandagsimpuls til Vatikanradioen 6. april, annen påskedag.

"Gledelig påske, ønsker søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster, fra ei lita øy  der våronna er i full gang. I storsamfunnet tenker folk at nå er påsken over. I den katolske  kalender er den akkurat så vidt begynt. Nå skal vi synge gledens halleluja dagen lang i femti  dager til ende. 

Dette er en fantastisk privilegert tid. Vi har feiret en gledens faste i førti dager, tryglet og bedt  om styrke og nåde til omvendelse. Vi startet med en slags realistisk optimisme: Kanskje  fasten i år vil bære frukt? Helt i pakt med beskjæringen av frukttrærne – fjerne tørr, død ved,  klippe ned de skuddene som streber for raskt oppover, beskjære det jeg kaller adspredelser –  de lekre, myke, vakre, tynne, nye skuddene som skyter i vill fart, men tar av den kraften treet  skal ha til å gi gode, store, søte plommer og epler. Vi har stått der og frosset litt, i vakker  vintersol og vårsol, med en kald sno som sier at det ennå er tidlig vår. 

Så er fasten over, og frukttrærne står der åpnere, enklere, barere enn før, men med svulmende knopper. Blir det bra frukt i år? Kanskje skulle vi beskåret mer, kanskje mindre. Vi har gjort  vårt, men det er Gud som gir fruktbarhet, både i det åndelige liv og i den materielle naturen.  Uansett hvordan vi levet fastetiden, så må vi ha lov til å tro at den faktisk forberedte oss til  feiringen av påskens mysterier.

Vi har listet oss gjennom den stille uke. Her midt i Trondheimsfjorden har selv vinden lyttet.  En varslet liten kuling natt til palmesøndag fikk ikke skikkelig tak, og ga seg fort, men det var surt nok på morgenen til at vi flyttet palmeprosesjonen innomhus. Mild vinter ga nesten ingen tele, og mild vår gir tidlig blomstring. Vi kunne spe på med gule forsythia  til de sølvgrå  seljekvistene i vår hyllest til Kristus Kongen som rider inn i sin hellige by. 

Med palmesøndag kastes vi midt inn i livets store mysterier, liv og død, sannhet og troskap  mot forræderi, svik og løgn. Og så dette ufattelige, grensesprengende at her er det Gud som  handler i Kristus, i alle rundt ham, i alle oss. Et kjærlighetens språk som sprenger alle våre  forestillinger. 

Klosterkirken er bygget romsligere enn vanlige menighetskirker. Når lesningen av Vår Herre  Jesu Kristi lidelseshistorie kommer til Jesu død, nøyer vi oss derfor ikke med å knele, men  prosternerer oss, legger oss høytidelig langflate på gulvet. Det er en sterk måte å identifisere  seg med døden. Langfredag gjentar vi det også under korshyllingen, og da i en enda mer  høytidelig form. I en langsom prosesjon går vi frem, en søster kneler nederst i koret, går så litt frem og kaster seg langflat på gulvet, samtidig som neste søster kneler. Når den første kommer frem til alteret og kneler for å kysse korset, legger den andre seg langflat og en tredje kneler bakerst. Slik beveger vi oss i en svært langsom rytme i hyllest av Kristi kors. I stillhet, så lenge det er søstre og gjester som går frem.

Med den prøvelsens fastetid vi har gjennomlevd i år, da det for oss utrolige skjer at politiet  griper inn overfor vår kirkelige ledelse, er det en stor hjelp å leve Kirkens liturgi dag for dag, søndag for søndag. Og så endelig komme til disse fortettete dagene med palmesøndag, stille uke, det hellige triduum og påskenatt. Initiativet fra legfolk i Oslo Katolske Bispedømme om kontinuerlig rosenkransbønn for bispedømmet hele den stille uke, har intensivert opplevelsen av bønnens enhet i Kirken. Rosenkransen gir hjelp til mer langsomt å fordøye mysteriene vi  feirer i liturgien, følge Jesus, disiplene og Maria helt nært i livets og dødens drama.  Denne enheten trer så tydelig frem i skjærtorsdagens liturgi, der vi både får feire fotvaskingen helt konkret, og eukaristien i rammen av Jesu avskjedstale. 

I klosteret er det priorinnen – eller i abbediet abbedissen – og ikke presten som vasker søstrenes føtter. Det kristne lederansvar er ikke toppen på en stige, men en tjeners rolle, i pakt  med Jesu eget eksempel.

Fra skjærtorsdagens glede og takksigelse til langfredagens sorg og glede. Det er noe av det  mest fantastiske med Kirkens feiring av Jesu lidelse og død: Dette er vår frelse, dette er vår  glede, dette er vår takksigelse. Vi lovpriser og hyller Jesus i eukaristien, i brødet han ga oss som sitt legeme, i vinen han ga oss som sitt blod. Vi tror og vet at dette hellige sakrament gjør oss til ett med Kristus og hverandre, og at denne gledens feiring av nattverden er intimt vevet sammen med den mer skremmende feiring av lidelse og kors. Derfor priser vi også korset og naglene, torturredskapene, som salige. 

Det hellige triduum, skjærtorsdag, langfredag og påskeaften, gir vi oss god tid. Vi synger bebreidelsene og Haigos o Theos – Hellige Gud, Hellige sterke, Hellige udødelige, miskunn  deg over oss – på Kirkens tre språk gresk, latin – og hos oss: norsk. Og vi gir oss tid til å falle på kne mellom hver del før sangen fortsetter. Enheten mellom ord, musikk og kropp gjør at budskapet går dypere, inn i en tilbedelse som preger oss langt utover øyeblikket.

Går vi ut av huset og ut på veien, møter vi et annet bilde på død og liv. Borte ved enden av  veien ble det forrige uke lagt en gedigen tømmervelt. Kjempestore monstre av noen skogsmaskiner har på få dager fjernet store deler av skogen på øya, de stolte grantrærne ligger nå kvistet og ferdige til å kjøres til sagbruket. Jeg har ennå ikke våget å gå bort for å se hva som er borte av den skogen jeg er glad i, skogen som har stått der trygg og rolig når det blåser friskt rundt stranda. Men – som Kristus kom til verden for å lide og dø og gjenoppstå til vår frelse, så ble granene plantet for å vokse seg store og falle for saga, for å gi hus og varme til oss mennesker. 

Påskeaftens stille hverdag er som pusterommet av tomhet og takknemlighet etter en begravelse. Livets slutt er feiret, mens vi fortsetter å ære den døde, gjør minner nærværende. Vi som har vært så heldige å motta troen som barn, kan vanskelig forestille oss hva døden er uten oppstandelsen. Kanskje vi trenger å tre et skritt tilbake i tankene – ta sinnet med til før Jesu oppstandelse, for virkelig å kunne gå inn i hvor fantastisk oppstandelsen er. Påskeaften ligger der stille og øker forventningen, åpner undringen. Mens svarttrosten synger sin melodiske morgensang og gjessene skvaldrer i sin ferd over husene. Snart kommer tjelden med sine trillende, hysteriske konserter – det er som en underlig oppstandelsessang.

Veien dit går gjennom natten, natten over alle netter, da vi med hele Kirken vandrer fra skapelsens morgen gjennom dåpen og Rødehavet, gjennom troskap, løfter og frafall – til det nye liv i Kristus. Det helt nye liv som springer frem som en kilde fra vårt indre, av Kristi kilde. Lovet være ham som nå lar oss synge Halleluja dagen lang i femti gledens dager!"